I dag har jeg nådd kokepunktet. I flere uker, nei, flere måneder har jeg tryglet, spurt, bedt pent og appelert til samvittigheten til mitt avkom som fortsatt bor hjemme hos mor. «Kan dere være så snill å hjelpe til litt?» Det er ikke stort jeg ber om; å holde noenlunde orden på eget rom, ta ut søppelet en gang i uken, legge skittentøyet der det hører hjemme og sette brukte kopper og kar i oppvaskmaskinen, støvsuge en gang i uken og ta ut papir til gjenvinning. Jo forresten, det må nok være for mye, FOR DET BLIR IKKE GJORT!!!!! 😡 

I dag ble det ikke middag, og det blir det ikke i morgen heller om de ikke begynner å GJØRE PLIKTENE SINE. Verst blir det nok på fredag, TACODAGEN, den kommer nok til å svi. Men jeg har kommet til det punktet at om ikke noe skjer, så blir jeg sprø. Ikke gidder jeg å kjefte og smelle, det fører ikke noe godt med seg, men går jeg til middagsstreik kommer de til å merke det. Ostesmørbrød smaker godt det, men det blir nok ganske kjedelig etter noen dager. 

Håper det virker ganske fort for jeg elsker å lage mat og jeg kan ikke drive å lage godsaker på kjøkkenet når jeg er i streik 😟. Blir et tveegget sverd dette, men JEG ER DESPERAT. Jeg trenger å ha noenlunde orden rundt meg, det gjør hverdagen litt lettere. Jeg jobber lange dager for tiden og rekker ikke over alt selv om min bedre halvdel gjør det han kan. Er litt alvor i dette også; MEspøkelset bruker å vise seg når jeg blir veldig sliten, og det er jeg nå. Håper kravene mine blir innfridd fort så jeg kan få avsluttet streiken. JEG har i alle fall lyst på middag 😋



Da sier jeg god kveld og god natt

Klem ❤️ Beate