Tiden bare raser avgårde, får liksom ikke tid til ting lenger. Derfor ingen innlegg heller. Tror kanskje turbofarten i hverdagen har hentet meg inn, for nå ligger jeg rett ut og hoster og harker. Vet jeg ikke har lov til å klage, det er trossalt mer enn to år siden jeg var skikkelig forkjølet sist, men gøy er det ikke. Rastløs blir jeg i alle fall. Min teori angående turbofarten er at jeg mistet så mange år av livet mitt til MEn at jeg har så utrolig mye å ta igjen 😋. Men nok om det, siden jeg allikevel ligger her og ikke får gjort stort tenkte jeg at NÅ har jeg tid til et innlegg.
Har lenge gått og tenkt på å skrive om sykdommen min, ME sykdommen som tok så mange år av livet mitt. Det var det som var målet med bloggen, å få ut til andre som sliter at det finnes en vei ut av det, om ikke for alle så i alle fall for noen. Jeg vet at jeg har vært heldig, kroppen min har respondert positivt på endringene jeg har gjort, det hadde nok desverre ikke virket slik på alle.
Egentlig var det tilfeldigheter som gjorde at jeg begynte på det som faktisk er blitt en livsstilsendring. Diagnosen ble satt på St.Olavs, men noen ordentlig oppfølging eller behandling kunne de ikke tilby. Jeg ble rådet til å lytte til kroppen og for all del ikke overanstrenge meg. Slik gikk no dagan en periode, men jeg er ikke laget for å sitte stille. Lytte til kroppen min gjorde jeg, og den hadde det egentlig ikke så bra. Magen var i ulage, noe den hadde vært helt siden jeg fikk den hestekuren med antibiotika for mange år siden for å kurere lungebetennelsen. Jeg var veldig plaget av utslett og kløe og var konstant sliten og trett. Jeg begynte å søke på nettet, og sakte men sikkert begynte jeg å forstå at antibiotikaen hadde ødelagt veldig mye av den naturlige motstandskraften i kroppen min. Det som kom frem var at sukker er nummer en fiende for kroppen, og at jo mer raffinert en matvare er desto verre er den for kroppen.
I min søken etter hjelp slumpet jeg over lavkarbo, og fant ut at det kunne være veien å gå. Jeg kuttet ut sukker, brød, pasta, ris o.s.v., alt det som magen min reagerte på. Og det hjalp !!!! Energien begynte sakte men sikkert å komme tilbake og jeg begynte å ligne litt på mitt gamle jeg.
En dag følte jeg meg så overmodig at jeg dro med meg min bedre halvdel og meldte oss inn hos det lokale treningssenteret. Det er den beste investeringen jeg noen gang har gjort. Vi fikk hjelp av en treningsveileder til å sette opp ett styrkeprogram for oss, med hensyn til tidligere sykdom og problemer, og begynte med forsiktig styrketrening. Etter hvert som jeg ble modigere og sterkere, begynte jeg å delta på studiotimer; step, corebar, sirkeltrening og formen ble bedre og bedre. En dag ble jeg til min store overraskelse spurt av senterleder om jeg kunne tenke meg å gå kurs for å bli instruktør i corebar vital. Min første reaksjon var what nei det vil jeg aldri klare. Men etter å ha tenkt meg litt om så ble det jaaaa jeg har da ingenting å tape. Kurs gikk jeg, og instruktør ble jeg, og jeg elsker det. Nå i vinter skal jeg på kurs i Bodybalance fra Les Mills og jeg gleder meg veldig.
Det er bare dager som i dag, da jeg føler meg slik jeg gjorde når jeg fikk den fatale lungebetennelsen at jeg blir redd for å få tilbakefall. Men innerst inne vet jeg at om jeg lever sunt og holder meg i form er det veldig små sjanser for at det skjer igjen.
Livet er godt å leve og jeg er takknemlig for at jeg fant min vei ut av MEforbannelsen. Dit skal jeg aldri igjen, og om noen kan bli bittelitt inspirert av mine grep for å bli frisk, har bloggen hatt sin misjon.

Det å være frisk er for meg også deilige turer ut i naturen, her er et knippe bilder tatt i løpet av høsten i nærområdet her jeg bor.

IMG_0543.JPG

IMG_0542.JPG

IMG_0536.JPG

IMG_0537.JPG

IMG_0530.JPG

IMG_0540.JPG

IMG_0535.JPG

IMG_0538.JPG

Ha en koselig dag
Beate